Sviktende entusiasme
Jeg har merket en sviktende entusiasme for norsk fotball de siste årene. I dag oppdaget jeg ved en tilfeldighet at viking skulle spille kvalik til Europa. Før fulgte jeg med på alt, så fotballrunden, hørte mange podcaster. Det ville vært utenkelig at noe sånt gikk meg hus forbi.
Etter at supporteres ønsker har blitt slått ned gang etter gang har jeg tatt beskjeden: vi supportere er ikke viktige. Nedprioritering av ES, snuing av cup, innføring av VAR, angrep på medlemsdemokratiet, og fandens oldemor (på Sørlandet bedre kjent som investorer). Vi er kun et nødvendig onde for dem som styrer. En stein i skoen.
Det eneste jeg ikke gir slipp på er kampene. Jeg møter på så mange Startkamper som mulig. Heldigvis har vi både dame og herrelag. Cupen kan jeg lese om i avisa. Den har mistet helt sin appell. Og så stiller jeg på årsmøte for å kjempe for samholdet og fellesskapet. Man blir bare sliten av mye motbakke.
Men det å begrense engasjementet har også sine oppsider. Det er en enklere måte å følge laget sitt på. Det er en ting som betyr noe: neste seriekamp.
Tldr: egentlig fotballinteressert, nå driter jeg i alt utenom laget mitt. Flere som opplever noe lignende?