Psykisk helse, droppe ut?
Jeg har så sykt hatt lyst til å prøve meg på førsteåret på NTNU i år uansett hva og bare pushe meg selv men kjenner at det blir alt for mye og vi har ikke engang startet studiet ordentlig enda. Jeg har en tendens til å ignorere mine vansker og tvinge meg selv til å fortsette, spesielt fordi jeg ikke vil skuffe mine andre generasjons innvandrer foreldre som har ofret alt for meg og mine søsken. Det er utrolig vanskelig når angsten bare blir verre og verre og jeg har ikke noe form for motivasjon, glede eller energi for noe. Fortsatt er jeg veldig redd for å droppe ut nå for hva om et friår blir feil og jeg kaster bort alt? Jeg vil heller ikke bare bedrotte til neste år og innse at friår ikke hjalp og alt var bare en illusjon fordi jeg ville ha en pause fra å være en straight A student for engangs skyld. Det tar opp hele livet mitt. Synes også det er krevende å finne støttende venner som jeg er helt komfortabel med, men det er nå min feil fordi det tar selvfølgelig tid inn i studiet, men angsten bare vokser. Har noen råd? Tusen takk 🌟