Jeg har hatt flere runder med eksistensiell angst pga. AI, og nå også rundt "vidundermedisiner" som GLP-1
Jeg synes både AI og nye medisiner som GLP-1 har flere likhetstrekk, og at begge har en slags dystopisk undertone.
Fra det jeg kan se, er GLP-1 svært effektivt til å bekjempe fedme. Altså, ekstremt effektivt. Og det synes jeg selvfølgelig er bra.
Men måten GLP-1 fungerer på - det som gjør det så effektivt mot fedme - virker også som noe som egentlig kunne hjulpet veldig mange mennesker, selv de som bare ønsker å gå ned et par kilo.
I tillegg viser det seg at GLP-1 kan ha effekt på mye annet også, blant annet ulike former for avhengighet. Måten mange brukere beskriver følelsen av å bruke det på, er at det fjerner mye av støyen i hodet. De klarer plutselig å ikke være like interessert i mange av de usunne vanene de alltid har slitt med. For noen virker det som om medisinen gir dem en følelse av at de endelig fungerer som “alle andre”.
Og det kommer allerede nyere medisiner som skal være enda mer effektive. Det kan nesten virke som om GLP-1 er begynnelsen på slutten for fedme som et stort samfunnsproblem - at vi kanskje nærmer oss den siste generasjonen med virkelig overvektige mennesker.
Jeg er en person som har slitt med ulike former for avhengighet store deler av livet: gaming, gambling, weed, alkohol, porno, suicidale tanker osv. I tillegg har jeg alltid slitt med å være ekstremt lat, giddeløs og selvdestruktiv, og jeg fikk ADHD-diagnose i voksen alder.
Disse nye medisinene høres derfor ut som noe som potensielt kunne hjulpet meg veldig mye. Kanskje til og med fjernet mange av de mest ekstreme sidene ved meg selv.
Men det skremmer meg litt, fordi så mye av livet mitt har handlet om nettopp dette: å prøve å få kontroll på meg selv, livet mitt og tankene mine. Jeg har alltid tenkt mye på fri vilje, og på at jeg egentlig ikke valgte å være lat, ha disse tankene eller være den personen jeg er. Jeg bare ble sånn.
Gjennom årene har jeg kranglet mye med faren min om dette, fordi han ikke forstår at jeg ikke bare kan bestemme meg for å være annerledes. Han forstår ikke at jeg ikke bare kan slutte å sabotere for meg selv.
Men hva om medisiner plutselig kunne gjøre meg “frisk”?
Jeg tar allerede ADHD-medisiner, og de fungerer ganske greit for konsentrasjonen, i det minste. De gir meg også en liten “upper” og en mer positiv følelse. Men GLP-1 og fremtidige varianter av slike medisiner høres ut som noe helt annet. Noe som virker på et dypere nivå, og som kanskje kan endre hvem jeg er på en mer grunnleggende måte.
Og dette er bare begynnelsen på denne typen medisiner.
Hvordan blir det hvis medisiner etter hvert gir oss “superkrefter”? Hvis de gjør at vi alle kan bli mer disiplinerte, mindre avhengige, mindre impulsive, mindre selvdestruktive og mer stabile; blir vi da ikke også mer like?
Selv om jeg har lidd utrolig mye på grunn av problemene mine, og fortsatt gjør det, føler jeg samtidig at de er en del av det som gjør meg til den jeg er. Jeg jobber hele tiden med å bli mer disiplinert og få mer kontroll over meg selv, og det.. føles som en del av livet, og gir det mening.
Derfor føles det skummelt hvis ting som tidligere krevde disiplin, smerte, livserfaring og personlig utvikling plutselig bare kan justeres med et medikament. Ting som alltid har vært en del av det å være menneske, kan kanskje i økende grad behandles som tekniske problemer som bare skal løses.
På samme måte som AI gjør mye av det vi tidligere tenkte på som unikt menneskelig - spesielt kreativitet - kan nye medisiner kanskje gjøre noe lignende med personligheten vår. De kan eliminere mye av kompleksiteten bak noe grunnleggende menneskelig, og tvinge oss til å se på livet på en helt ny måte.
Og det synes jeg er skummelt. Spesielt hvis man ser lenger frem i tid, og spør seg hvor dette egentlig ender.