r/norge

Ikke et sekund for tidlig.

Hva blir det neste?

Utvidet sak: https://www.nrk.no/norge/fpu-lederen-trekker-seg-etter-varsel-1.17995271

Jeg skjønner jo at det handler om penger, men at det ikke finnes en enklere løsning for å se flere, forstår jeg ikke. For at jeg på reise skal få se kamper i CL samtidig med mannen min hjemme, må jeg opprette ny brukerkonto, samt betale dobbelt for at vi begge skal få se kamp. Hva med 100kr i tillegg for flere skjermer?

Er det virkelig UEFA som er grådige her, og skal tjene mest mulig penger? Samme gjelder Premier League. Kun én skjerm der også. To skjermer for litt ekstra hadde vært en god løsning - i hvert fall for kundene...

Etter to år med 650 søknader, og totalt to intervju har jeg bestemt meg for å se meg om etter noe annet. Ble ferdig med bachelor i 2024.
Jeg lurer veldig på om noen har en forslag om f.eks fagbrev som kan lønne seg for datakyndige folk (hører jo f.eks stadig om at mange bilmekanikere stort sett bruker pc i dag), eller andre retninger?

Takker for alle forslag!

Jeg har hatt et noe vanskelig år, og en av effektene virker ut til at jeg er blitt veldig lei av... ting?

Jeg er i 30-årene. Ting har akkumulert seg opp de siste 15 årene. Spesielt etter jeg fikk bolig. Jeg har så mange ting. Møbler på alle rom, klær til alle anledninger, kjøkkenredskaper til å lage all slags mat, altfor mange hobbyer med forskjellig utstyr.

Nå har livet mitt endret seg mye det siste året, samlivsbrudd, flyttet for meg selv, byttet jobb, står litt uten nettverk, men ja, oppi det hele så merker jeg at jeg har så lyst å kvitte meg med alt. Hva skal jeg med 30 boksere og 50 sokkepar i varierende grad av slitthet, t-skjorter fra 10 år tilbake jeg aldri kunne gått med nå lenger, eller kjøkkenapparat jeg bruker 2 ganger i året?

Jeg har kvittet meg med en del, og pakket vekk noe og satt det hjem hos foreldrene mine, men føler stadig ikke det er nok. Føler tingene eier meg. Har drevet og laget inventar av det meste jeg eier, og det er så _hinsides_ mye. Jeg føler rett og slett jeg får en vekker på at jeg har hatt for lav terskel på å kjøpe ting, i for mange år. Det er nesten så jeg gleder meg til ting går i stykker, for da får jeg færre ting.

Jeg har sluttet å oppsøke nye hobbyer pga. orker ikke mer utstyrsjag (f.eks. sykling og dykking som jeg har vurdert), og får helt fnatt av tanken på hvor mye jeg ville hatt om dette hadde fortsatt i f.eks. 10 år til.

Er det andre som har hatt det slik? Hva forårsaket det hos dere? Er det bare en pendel som svinger frem og tilbake?

Åpnet en ny Coop Prix rett utenfor leiligheten min i dag og jeg lurer på hva Prix sitt konsept egentlig er.

Like liten som en Kiwi
Like stygg som en Rema
Like høye priser som Spar/Meny.

Hvordan har de kunder?

men samtidig har de lederlønninger til 124 millioner kroner 😂

Ikke lest hele artikkelen (ikke abo på subjekt), men ser samme infoen sprer seg flere andre steder. FpU må ha armbånd for å unngå Søviknes, eller som de selv sier, armbånd for de under 16 pga "det åpenbare." Altså, hva er egentlig kulturen i den gruppa der? Har vært på sommerleir i et annet ungdomsparti, men da var det vel mest debatttrening og kortspill på kvelden..

Konsernsjef i Vy Gro Bakstad tjener best med en samlet godtgjørelse på 5,05 millioner kroner. I snitt tjener de over 40 direktørene 2,35 millioner kroner. Til sammenligning tjener statsminister Jonas Gahr Støre 2,2 millioner kroner.

Jeg jobber i tech og har vært i konsernverdenen nesten hele arbeidslivet. Jeg pleide nesten å synes synd på kollegaene mine som tok lange kaffepauser, gikk rundt og pratet med andre halve dagen og generelt virket ganske avslappet på jobb.

Selv har jeg jobbet ræva av meg hele arbeidslivet og blitt utbrent to ganger på to forskjellige arbeidsplasser. Det skyldtes både at jeg tok på meg altfor mye selv, og selvfølgelig dårlig ledelse. Dessverre har jeg også utviklet angstlidelse underveis.

Nå, etter nesten 20 år i arbeidslivet, begynner jeg endelig å innse at "it’s just a fxxking job". Ingen konsern kommer til å bry seg om oss.

Problemet er at jeg fortsatt får dårlig samvittighet når jeg føler at jeg ikke jobber «hardt nok».

Hvis kollegaene mine tar en halvtimes kaffepause mens jeg sitter midt i en "viktig" oppgave, føler jeg fortsatt at jeg er forpliktet til å bli sittende og gjøre den ferdig. Det sitter langt inne å bare tenke: Dette kan vente. Nå tar jeg en kaffe med de andre.

Er det noen andre som har hatt det sånn? Hvordan lærte dere å senke skuldrene på jobb og bli kvitt den "dårlige" samvittigheten?

Skriver for øvrig dette innlegget med en kopp kaffe foran arbeids-PC-en, mens jeg gjør meg klar for nok en «amazing» arbeidsdag. Ironien er ikke tapt på meg 😅