u/Wooden-Ad1046

Jeg jobber i tech og har vært i konsernverdenen nesten hele arbeidslivet. Jeg pleide nesten å synes synd på kollegaene mine som tok lange kaffepauser, gikk rundt og pratet med andre halve dagen og generelt virket ganske avslappet på jobb.

Selv har jeg jobbet ræva av meg hele arbeidslivet og blitt utbrent to ganger på to forskjellige arbeidsplasser. Det skyldtes både at jeg tok på meg altfor mye selv, og selvfølgelig dårlig ledelse. Dessverre har jeg også utviklet angstlidelse underveis.

Nå, etter nesten 20 år i arbeidslivet, begynner jeg endelig å innse at "it’s just a fxxking job". Ingen konsern kommer til å bry seg om oss.

Problemet er at jeg fortsatt får dårlig samvittighet når jeg føler at jeg ikke jobber «hardt nok».

Hvis kollegaene mine tar en halvtimes kaffepause mens jeg sitter midt i en "viktig" oppgave, føler jeg fortsatt at jeg er forpliktet til å bli sittende og gjøre den ferdig. Det sitter langt inne å bare tenke: Dette kan vente. Nå tar jeg en kaffe med de andre.

Er det noen andre som har hatt det sånn? Hvordan lærte dere å senke skuldrene på jobb og bli kvitt den "dårlige" samvittigheten?

Skriver for øvrig dette innlegget med en kopp kaffe foran arbeids-PC-en, mens jeg gjør meg klar for nok en «amazing» arbeidsdag. Ironien er ikke tapt på meg 😅

Jeg har vært i dialog med et par private selskaper om stillinger jeg har søkt på. Flere har sagt at de ikke lenger har noen ordning for hjemmekontor, og at det forventes at ansatte er på kontoret hver dag.

Jeg ble egentlig litt overrasket over dette 🥸 Jeg har jobbet i tech i flere tiår, og gjennom hele karrieren min har det vært ganske vanlig med en fleksibel løsning der man kan jobbe hjemmefra noen dager i uka.

Har dette snudd de siste årene? Eller har jeg bare tilfeldigvis kommet over noen selskaper som er litt «strengere» på dette?

Jeg liker faktisk å dra på kontoret og gjør det som regel nesten hver dag. Men jeg setter pris på å ha muligheten til hjemmekontor når det trengs. Et krav om 100 % kontor virker derfor litt unødvendig rigid og, for min del, demotiverende.

Hvordan er det hos dere?

Jeg hadde helseforsikring gjennom en tidligere arbeidsgiver, men i den nåværende jobben tilbys det ikke.

Jeg har sett litt på å kjøpe det som privatperson, men det virker litt dyrt. I tillegg ser det ut til å være en del begrensninger, blant annet at man må oppgi hele helsehistorien, og at eksisterende sykdommer eller plager ofte ikke dekkes. Jeg hadde kneskade fra sport, og jeg hadde angstlidelse før.

Er det noen her som har privat helseforsikring som privatperson? Er dere fornøyde, og synes dere det er verdt kostnaden? Eller er dette noe som først og fremst lønner seg når arbeidsgiver dekker?

Jeg jobber på seniornivå i tech-bransjen i Oslo.

I årets lønnsrunde fikk jeg 0 % lønnsøkning. Begrunnelsen fra ledelsen var at lønnen min allerede ligger i øvre del av markedsintervallet for rollen, gitt mitt nåværende ansvarsområde.

Jeg fikk en svært god prestasjonsvurdering i utgangen av 2025, og andre i teamet fikk lønnsjusteringer.

Samtidig ligger jeg noe under Teknas gjennomsnittslønn for personer med tilsvarende ansiennitet, noe som gjør meg litt usikker på hvor treffende markedsvurderingen egentlig er.

Jeg er nysgjerrig på andres erfaringer:

Har noen opplevd å få 0 % lønnsjustering til tross for gode prestasjoner?

Hvor vanlig er dette i private selskaper i Norge?

Hvis begrunnelsen er at man allerede ligger høyt i markedet, er det da normalt at videre lønnsvekst krever større ansvarsområde eller opprykk?