Til alle jobbsøkere der ute: Det finnes håp
Ingenting er garantert i dagens arbeidsmarked, virker det som. Det er mange om beinet, og ting blir ikke lettere om man har behov for tilrettelegging eller reduserte arbeidstimer. Jeg vet hvordan det er. Det er lett å miste motet.
Selv om jeg er ufør, har jeg hele tiden hatt et stort behov for å jobbe litt ved siden av. Jeg prøvde meg i en VTA-bedrift, men det fungerte ikke så godt. Jeg har søkt på utallige stillinger de siste årene, med de begrensningene jeg har. Og endelig løsnet det. Faktisk ringte arbeidsgiver meg, og ba meg komme for å prate litt.
Jeg har nå på mange måter kapret "drømmejobben", der jeg kan drive med kundebehandling og formidling på egne premisser. Jeg får brukt noe av utdannelsen min, og jeg får mulighet til å jobbe i trygge omgivelser på en liten arbeidsplass i hjembyen min.
Så det finnes håp, også for de av oss som trenger litt tilrettelegging eller ønsker å jobbe deltid av ulike grunner. Det finnes håp for oss som har utdannelsen på plass, men som aldri har kommet videre i intervjuprosessen. Og det finnes håp for oss som er uføre, men som like fullt har behov for en jobb å gå til.
Min situasjon er selvsagt unik, men jeg ville bare si at noen ganger skjer det ting når du minst venter det. Til de av dere som fremdeles leter etter jobb: Lykke til! Jeg tenker på dere, og krysser fingrene for at det snart løsner for dere også.