Jeg tipser i selvbetjeninga
Jeg tar alltid litt lønn i selvbetjent kasse.
Jeg vet det er galt. Jeg vet det. Du trenger ikke skrive dette er tyveri i kommentarfeltet som om du akkurat har oppdaget straffeloven. Jeg vet at det er tyveri. Men samtidig at hvis Rema 1000 vil at jeg skal jobbe i kassa, så må de tåle at jeg tar betalt.
Jeg går ikke inn der som kunde. Jeg går inn som midlertidig deltidsansatt uten opplæring.
Jeg plukker varene. Bærer varene. Scanner varene. Veier varene. Pakker varene. Retter opp feilmeldinger. Tar imot betalingsløsning. Venter på tilfeldig sjekk/kvalitetsikring av arbeidet med mer tålmodighet enn jeg noen gang har vist min egen familie.
For dette får jeg null kroner i timen.
Så ja. Av og til går det med en banan.
Ikke noe stort. Jeg er ikke en syk mann. Jeg går ikke ut med indrefilet i hetta og Playstation under armen. Jeg er en smålig mann. Det er en viktig forskjell.
Men en croissant kan ha blitt glemt.
Muligens en sitron.
Denne Kinder Buenoen har vært gjennom nok.
Det er ikke økonomisk motivert engang. Det er emosjonell kompensasjon. En slags sluttpakke.
Jeg starter alltid ærlig. Scanner den første varen med nesten religiøs renhet.
Pip. Der ja. Samfunnskontrakten.
Pip. Staten fungerer.
Pip. Jeg er en del av noe større.
Så kommer første problem. Strekkoden på agurken er brettet inn under seg selv som en slapp kuk. Jeg snur den. Vrir den. Stryker den ut. Holder den foran laseren som en fluffer med provisjon.
Ingenting.
Bak meg står en mann med fire varer og puster som en gressklipper.
Da skjer det noe.
Jeg blir ikke kriminell. Jeg blir effektiv. Og effektivitet har alltid noen svin på skogen.
Maskinen sier:
Skann vare.
Jeg sier:
Det gjør jeg inni meg.
Så legger jeg den i posen.
Det er en slags tillitsbasert løsning. Bare uten tillit. Og uten løsning.
Jeg hater spesielt den vekta. Den lille vekta under poseområdet. Den er mer sensitiv enn en kulturjournalist fra hovedstaden. Du legger ned en pose potetgull, nasjonal alarm! vent på hjelp.
Hva slags hjelp?
Gud?
Så kommer en ansatt bort. Alltid med det samme blikket. Hun vet. Jeg vet. Hun vet at jeg vet at hun vet. Men vi spiller teater.
Hun trykker kortet sitt mot skjermen og sier:
Sånn.
Sånn.
Ikke du er frikjent.
Ikke vi lar det passere.
Bare
Sånn.
Og i det øyeblikket er jeg tilbake i samfunnet. Midlertidig. For jeg har fortsatt en bolle i hånda som ikke helt har bestemt seg for om den eksisterer.
Jeg tror det begynte med frukt. Det er vel der de fleste faller. Løsvekt. Butikken har skapt dette selv. Ingen vanlige mennesker kan alle eplesortene. Pink Lady, First Price osv.
Det er epler.
Så jeg trykker det som føles riktig. Ikke nødvendigvis det som er riktig, men det som føles som et rimelig kompromiss mellom meg, bonden og aksjonærene.
Og plutselig står du der med økologisk banan og må velge: skal du innrømme for maskinen at du har plukket en banan som har gått på Steinerskolen, eller skal du trykke vanlig banan og håpe Gud er opptatt?
Jeg trykker vanlig banan hver gang.
Jeg beklager, men jeg kommer ikke til å betale ekstra fordi en frukt har hatt bedre barndom enn meg.
Det samme gjelder bakevarer.
Maskinen viser små bilder, men alle bildene ser ut som samme rundstykke fra ulik vinkel. Da velger jeg det billigste som ikke virker helt usannsynlig.
Det er ikke tyveri. Det er tolking.
Jeg tolker motivet. Og noen ganger tolker jeg det til 6,90.
Jeg har begynt å rettferdiggjøre det. Før var det bare "oi, den scannet visst ikke". Nå er det "jeg fikk restskatt".
Jeg står og bygger et helt arbeidsrettslig rammeverk for Rema 1000.
De har spart en kasseansatt.
Jeg har spart en proteinpudding.
Markedet er i balanse.
Adam Smith ville nikket.
Kanskje ikke. Jeg har ikke lest Adam Smith. Men han hadde sikkert hatet selvbetjening. Alle store tenkere hadde hatet det.
Det er dette som gjør meg gal. Ikke tyveriet, egentlig. Men at systemet inviterer til det, og så later som det er sjokkert etterpå.
De fjerner kassa. Setter opp en maskin. Ber meg gjøre jobben. Gjør maskinen dum. Overvåker meg fra taket. Og blir overrasket når jeg tar en billig bolle som sluttvederlag.
Hva trodde de skulle skje?
De ga meg frihet og smågodt i samme rom. Det er sivilisasjonens stresstest.
Og ja, jeg vet de har kamera.
Jeg tenker på det hele tiden. Jeg ser opp i taket etter hver eneste moralske glipp. Der henger den svarte kula hvor gud føler med, hvis gud følger nøye med på samme måte om regjeringa.
Men jeg prøver å se naturlig ut. Det gjør alt verre. Ingen ser mer skyldig ut enn en mann som prøver å se naturlig ut mens han kjøper tannkrem og har en uavklart rosinbolle i posa.
Jeg begynner å overkompensere. Scanner ekstra tydelig. Smiler til maskinen. Legger varene pent. Trykker nei takk til kvittering altfor rolig.
Men nei takk til kvittering er jo det skyldigste man kan gjøre.
Uskyldige mennesker tar kvittering. Kriminelle sier nei takk og går raskt ut med handleposen tett inntil kroppen, som om den inneholder statshemmeligheter.
Jeg kommer ut døra og puster ut som om jeg har gjennomført et ran.
Så ser jeg hva jeg har vunnet.
En pære.
En liten sjokolade.
Kanskje en yoghurt.
Jeg har risikert rulleblad og eksil fra nærbutikken for 23 kroner og 40 øre.
Det er ikke gangster.
Det er kommunalt trist.
Men samtidig føles det ikke som å stjele. Det føles som å få rett. Og det er verre. For da vet jeg at jeg kommer til å gjøre det igjen.
Ikke fordi jeg trenger det.
Ikke fordi jeg er fattig.
Ikke fordi jeg er Robin Hood.
Jeg gir ikke til de fattige. Jeg gir til meg selv. En mann som allerede har råd til yoghurten.
Jeg vil ikke ha revolusjon. Jeg vil bare ha rabatt fordi jeg måtte trykke og vente så mye.
Så neste gang skal jeg skjerpe meg.
Neste gang skal alt scannes. Neste gang skal jeg være ren. Neste gang skal jeg være en sånn person som tar kvittering og går ut i dagslys uten at pulsen stiger.
Men så står jeg der igjen.
Maskinen piper. Vekta klager. Køen bak meg vokser. En ansatt på 17 år må autorisere at jeg ikke dør av en energidrikk.
Og da kjenner jeg det.
Den lille fagforeningen inni meg våkner og sier:
Kamerat.
Den rosinbollen der.
Den fortjener du.