En uttalelse om hvor vanskelig det er å få psykisk helsevern i dette landet.
Jeg opplevde en psykisk krise i dag. Jeg har hatt kompleks PTSD siden jeg var 5 år gammel, og jeg er nå 31. Jeg er utlending i dette landet. I løpet av de siste 5 årene jeg har vært her, har jeg hatt intense perioder der jeg rett og slett har ønsket å dø på grunn av knusende fattigdom og ikke klart å komme meg ut av trygd eller integrere meg ordentlig i det norske samfunnet. Foreldrene mine tvang meg til å bli utsatt for seksuelt menneskehandel. Da jeg var 24, overfalt broren min meg fysisk fordi jeg var skeiv og truet med å skyte meg mens han svingte med en pistol mens moren og faren min så på og ikke gjorde noe. Jeg har vært på min lokale legevakt vanligvis 4–5 ganger i året. Jeg ber om å bli tatt på alvor. De sier alltid at jeg skal gå til fastlegen min, men når jeg gjør det og ber om hjelp hos fastlegen min, får jeg aldri den faktiske hjelpen jeg trenger. Jeg blir bare sendt til en telefonlinje som tar halvannen time, for at noen som tydeligvis ikke bryr seg om jeg lever eller dør, skal prøve å få meg av telefonen så raskt som mulig. Jeg innser at min situasjon er helt unik for meg, og kanskje andre har fått den hjelpen de trenger, men personlig har jeg blitt forlatt. Jeg ender alltid opp med å gråte meg selv ut og gjøre litt negativ atferd for å slippe ut belastningen, og så tar jeg litt melatonin slik at jeg faktisk kan sove, bare for å dra mitt jævla verdiløse drittsekk-jeg ut av sengen. Her om dagen stilte den psykotiske klokken
seg på null. Jeg kan bare ikke bli bedre, og jeg skulle ønske vi hadde assistert selvmord i dette landet.
Edit: Jeg ser at jeg allerede har blitt nedstemt, jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn at jeg tydeligvis er en person som sliter enormt. Vær så snill å ha nåde og prøv å se på meg slik du ville se på din nabo.