Ba om psykisk helsehjelp i over 10 år.
Her blir det atter en gang en påminnelse om hvor dårlig vårt psykiske helsevern er, men også en refleksjon rundt mine egne "tabber" mens jeg kjempet for å få hjelp. Dette ønsker jeg å diskutere, og kanskje kan det hjelpe dere som fortsatt har tid og en sjanse til å få hjelpen dere trenger. Etter gjentatte forsøk og avslag fra fastlege, DPS og diverse poliklinikker, er det ikke mye igjen av meg. Derfor ønsker jeg å fortelle min historie.
Min første innleggelse var tidlig i 20-årene. Etter å ha strevd med familie, militæret og studier traff jeg til slutt veggen. Som en typisk mann ble alt bare lagt i den emosjonelle bagasjen, i håp om at det skulle forsvinne av seg selv. Det fungerte helt til jeg ikke klarte å lyve for meg selv lenger og innså hvor store utfordringer jeg faktisk hadde.
Jeg fikk faktisk veldig god hjelp i starten. Samtlige sjekker hos leger og psykiatere som tok seg tid til å forstå situasjonen min. Det ble konkludert med at jeg skulle tvangsinnlegges ved psykiatrisk avdeling for å avklare risikoen min. Det var noe av det verste jeg har opplevd, en ren skrekkhistorie, for å være helt ærlig, men de ansatte tok godt vare på meg. Jeg fikk også en uspesifisert autismediagnose.
Etter innleggelsen ble jeg sendt til DPS for videre behandling. Jeg tror jeg fikk time samme uke. Jeg ble tilbudt så mange samtaler jeg trengte, og det fungerte. Den mentale helsa ble bedre, og jeg kom meg tilbake i arbeid med planer om å gjenoppta studiene. Problemet var at behandlingen skulle avsluttes, men at døra skulle stå åpen dersom det ble behov igjen.
Behovet kom tilbake. Alt hadde gått så glatt forrige gang at jeg tenkte det bare var å ta kontakt og få en ny time. Jeg hadde jo tross alt fått skriftlig beskjed om at jeg skulle få en kontaktperson dersom jeg kom tilbake. Jeg gikk til legen, forklarte at jeg hadde det veldig dårlig psykisk og trengte hjelp. Legen så problemet og sendte en ny henvisning. Her gikk det flere uker før jeg fikk time. Selvfølgelig ble formen verre, og det tok så lang tid at jeg endte med å bli sykmeldt fra jobb.
Da jeg endelig fikk time, ble jeg fortalt at de ikke kunne tilby meg behandling fordi jeg allerede var "ferdig kartlagt". Jeg viste den skriftlige meldingen om at jeg skulle få ny kontakt, men den var visst ikke gyldig fordi det hadde gått over ett år. Ok. Den psykiske helsa mi er dårlig, og jeg er redd for å skade meg selv. De så på meg og sa at det bare var kommunen som kunne hjelpe meg nå, og at jeg skulle få samtaler der. Flott.
På nytt havnet jeg på venteliste. Etter et par måneder sa jeg at jeg trengte å prate med noen og ba om litt hjelp mens jeg ventet. Jeg fikk avslag, bare hold ut. Etter 10 måneder på venteliste fikk jeg endelig time hos kommunen, men det var ikke samtaler jeg fikk. I stedet skulle jeg til et mestringsteam for aktivisering. Flott. Ok, jeg måtte prøve å være samarbeidsvillig, så kanskje jeg kunne få samtalene jeg faktisk ba om. Nei. Én til to ganger i måneden ble jeg tatt med til treningssenter eller gruppeaktiviteter med andre.
Kommunesamarbeidet fungerte ikke. Merkelig nok hjalp det ikke på den mentale helsa å "aktivisere" noen som allerede var aktiv. Jeg gikk tilbake til fastlegen og ba om å få komme tilbake til DPS. Fastlegen mente jeg bare var mildt deprimert. Det gikk flere måneder før legen til slutt sendte en henvisning til DPS.
DPS bestemte seg for å gjøre en ny utredning av autismen. Flott. Hvorfor kunne vi ikke heller se på det psykiatriske som faktisk torturerte meg? Nei, fordi autistiske personer også kan være deprimerte. Jeg forsto tidlig hvor vanskelig dette kom til å bli, så jeg holdt ingenting tilbake. Jeg fortalte at jeg kom til å skade meg selv og beskrev hvordan jeg hadde planlagt det. Likevel ble alt overskygget, og jeg ble sendt videre til en poliklinikk for autisme — en poliklinikk som tidligere hadde gitt meg avslag fordi jeg ikke hadde hatt tilrettelegging tidligere i livet. Flott.
Dette har vært en prosess som har vart i over ti år, og som til slutt har gjort meg ufør. Jeg har vært en helt åpen bok og sagt ting rett ut til fastleger og psykologer, alt fra at jeg strever enormt mye og ikke klarer å ta vare på meg selv, til at jeg har anskaffet utstyr for å eventuelt "gjøre det". Likevel blir jeg ikke tatt på alvor. Hvem går man til når både fastlege og psykisk helsevern gir deg avslag? Jeg ber, forklarer og sender klager for å prøve å få dem til å forstå situasjonen, men blir avvist.
Jeg var en gang en frisk og aktiv person. I dag sitter jeg og frykter at dagen skal komme. Jeg har faktisk "brukt opp" mulighetene mine. Selv om jeg bytter fastlege, har DPS allerede gjort seg opp en mening om meg. Private tjenester er for dyre. Poliklinikker er fulle og gir avslag. Det tragiske er at jeg faktisk ikke har noen muligheter igjen. En hjelpetelefon kan bare gjøre så mye når jeg ikke får diagnoser eller medisiner som hjelper meg gjennom dagen.
Jeg er faktisk blitt gitt opp på. Hvor sykt er det at jeg nå bare venter på dagen jeg ikke klarer å holde igjen? samtidig vite jeg har avslag fra all hjelp?