u/Doremus_Schafer

Ifølge det som ser ut som en korrekt og veldokumentert analyse fra Dagbladet, så har Märtha og Durek i sitt søksmål blant annet anført at disse lekkasjene om Durek var del av en forhåndsplanlagt og velorganisert Kampanje, noe som bevises ved at brukere på Kvinneguiden angivelig begynte å diskutere en av lekkasjene før den ble publisert i Se og Hør – men advokaten til Durek har sittet i New York og logget seg inn på Kvinneguiden for å sjekke klokkeslettene, og da har Kvinneguiden-grensesnittet kalibrert tidspunktene til amerikansk østkyst- tidssone, og så har advokaten da hoppe til konklusjonen at innleggene ble publisert tidlig på morgenen og derfor avslører kokelimonke. 😂

Det er så ekstremt on brand at Durek og Märtha tramper uti (en mildere avart av) den klassiske "jeg har oppdaget at artikkelen om [nyhet] var publisert før det skjedde / navnet ble Google-søkt for det skjedde, dette beviser at hele greia var en forhåndsplanlagt false flag!!1!".

https://www.dagbladet.no/nyheter/feil-i-soksmalet-amatormessig/85264174

Helene Uri si ferske bok, I mitt lune hi, bygger ho mykje av handlinga på ei ekte straffesak. Det er i seg sjølv ikkje spesielt problematisk, men i dette tilfellet er det fleire ting som framstår som uetisk og problematisk:

• Uri (eller forlaget) har ikkje kontakta dei fornærma i saka - dei fekk ikkje moglegheit til å uttale seg (eller å lese boka i forkant av lansering)
• Uri fargar ei av dei fornærma i saka i eit ganske negativt ljos - i parallell med å ellers bruke faktum i saka uendra - det gjer at mange lesarar nok vil assosiere den fiktive fornærma i saka, med den ekte.
• Uri har og juksa med det ho sjølv hevder er autentiske sitat frå saka

Les meir om frå folk som har gravd djupare i saka enn meg til dømes her:

• https://www.stefanfisherhoyrem.com/blogg/helene-uris-manipulasjoner
• https://doremusnor.wordpress.com/2026/07/15/den-privilegerte-logner/

Skjæringspunktet mellom fiksjon og fakta er jo alltid vanskeleg (ref: Knausgård, Helga og Vigdis Hjort mv.), ein bør óg vere ekstremt varsam med å forhåndssensurere kunst.

Samstundes framstår det Uri her har gjort både spekulativt (det verker som hovedformålet har vore å gjere romanen mindre svart-kvitt enn den ekte dommen, og slik meir interessant), og samstundes at forlagets handverk er slett.

I tillegg har det vore forsvinnende lite sjølvkritikk i etterkant av at dette blei kjend - noko som ikkje bygger tillit akkurat.