u/Primary_Cat_6093

Going through the game again I realize that the battles can often feel slow, especially the end game grind for spheres and the big health pool on bossfights.

I do wish there was more multi-hit attacks and magic in the game and not only restricted for Overdrives.

Like "Full Break" could be a 4-hit skill attack, one hit for each Break or something.

"Triple Foul" could have been a 3-hit attack.

Ultima and Holy could definitely been a multi hit attack.

Now when you reach the cap of 99999, every attack just feels the same just with different effects and animation.

Oh, and also Protectga and Shellga should definitely be in the game, like you can haste the entire team at once but not protect? Why?

And a cure spell to heal the entire party would also be very nice to have, Pray is too weak for that.

I hope this is something they change if a remake will ever happen.

I like to collect my favorite Anime, but it is hard when you live where I live. Anime never gets released physical here, I need to order via the UK to get it. But often I see that the UK or Europe in general don't get the physical media for some damn reason! And I hate it, I hate is so bad that it really pisses me off!

I have everything Dragon Ball except for Daima, because some reason they just dont want to release it! Why is that?

Det er ett onde som bygger seg opp i hjernen din over tid, alltid hatt en form for angst men aldri så gale som nå.

Jeg synes det er veldig kjipt å leve med angst, nettopp fordi man har så mye man har lyst å si og gjøre men sperren som er bosatt i hodet nekter deg. Man åpner seg svært sjelden opp til andre mennesker så man går igjennom livet med venner som kommer og går, aldri noen som blir værende for de kjenner deg ikke, kjenner deg ikke på den måten en eventuelt kjæreste partner vil. Til og med nærmeste familie kan ha problemer med og forstå, så dermed velger man bare å redusere kontakten kraftig eller spiller en karakter du egentlig ikke er men som folk tror du er. Man spiller den karakteren for å søke tilpass hos andre mennesker, alt man vil er å få aksept og da kan det ofte hende man gjør eller sier ting som kanskje ikke er sosialt akseptert og ender med å bli støtet bort.

Du har så lyst å gjøre ting men kropp og sjel sier nei. Hvorfor er det så vanskelig? Alt du vil er at folk skal se deg, ønske ditt nærvær så hvorfor sier stemmen nei i sosiale sammenkomster?

Hjernen er liksom kobla til og overtenke alt, hva om jeg sier noe feil og de ler av meg, hva om jeg driter meg ut og de ler av meg. Når man går inn i ett rom og alle kommer til å ha fokus på meg, hvorfor meg? Hvorfor er jeg spesiell nå? Er det noe feil med meg siden alle glaner? Har jeg noe mellom tenna? Buse i nasen? Ser jeg rar ut på håret? Har jeg en merkelig klesstil eller en merkelig gange?

Man ønsker så meget aksept, ikke å bli husket som den raringen. Har man først blitt stempla så er det ingen vei tilbake og dessverre så har man ikke den unike egenskapen der man bare kan gi en faen i hva andre tenker og sier.

Man jobber så hardt for å søke annerkjennelse blandt folk, i arbeidslivet og privat. Så når man ikke blir mødt med den responsen man ønsker å få så er det første man tenker har jeg gjort noe galt nå? Er ikke personen fornøyd med meg? Er det noe jeg har glemt? Så da er det enklest å sitte stille å holde kjeft og distansere seg mer og mer. Dette gjør det spesielt tøft på datingfronten, har jeg først klart å manne meg opp til å møte deg og du sier at du helst ikke vil ha en date til, da blir det som hjertesorg. Selv om vi bare har møttes i noen timer så går jeg å tenker hva var det jeg gjorde galt? Hvorfor var ikke jeg god nok? Du kan banne på at du står i hodet mitt i omtrent en uke etterpå i "hvorfor" og "hva om" scenarioer.

Ting som dette står i hodet mitt vær dag, vennene mine lurer på hvorfor jeg ikke blir med på ting, jeg sier som oftest at jeg ikke har tid men sannheten er at jeg får ikke til å komme meg ut.

Er det store sosiale sammenkomster så har jeg store problemer med å være med ut, da analyserer hjernen min at okei, jeg kjenner 70% av folka her, nok til å gjemme meg bort fra dem jeg ikke kjenner, da kan det gå greit.

Kjenner jeg bare ett par stykker så er det ikke sjans for at jeg blir med med mindre du har den største trygghetspersonen med deg som holder deg i hånda omtrent hele kvelden, da kan det gå men bare visst dere ankommer sammen.

Ja, jeg har ofte snudd i døra før noen får øyekontakt med meg og tenker dette her går ikke, jeg må hjem og sagt at ting skar seg, kunne ikke komme alikevel. Man blir rett og slett skremt av folkemengder der man er "pliktig" på å sosialisere seg.

Å leve sånn som dette her er tungt og trist, man ønsker liksom å klatre karriere messig også men det trengs det gode sosiale egenskaper til så da er jo den døra automatisk lukka. Man lærer å trives i eget selskap og tar heller en kveld alene foran tven hjemme enn å gå på årets beste fest. Man går glipp av mye sprell og morsomt i livet men sånn er det, ikke alle kan leve på topp.

Sorry for lang tekst, takk for at du tok deg bryet med å lese. 🥂