I den klassiske låten "Mackøl og måsegg" sitter Bjørn Jens på det han kaller "Tromsøs beste plass", men hvor er dette?
Skal til Tromsø om noen uker, og går gjerne i Bjørn Jens sine fotspor, men skal ikke ha noen måsegg i nebbet. De er sikkert store som strutseegg i Tromsø uansett.
Jeg vokste opp på bygda på 80/90-tallet. Et bitte lite sted, men en fantastisk flott oppvekst. Følte ikke at jeg manglet noe, på tross av det ikke var noen organiserte aktiviteter og kun en liten skole med en håndfull elever i tiden jeg gikk grunnskole. Vi drev gård og fiske, og en hjørnesteins industribedrift sysselsatt alle andre. Mye av slekta mi bodde der. Det var masse frihet.
Nå er bygda så godt som fraflyttet. Fabrikken er kun et lager nå, ingen jobber der lengre. Skolen er for lengst lagt ned. De fleste husene er blitt til fritidsboliger som står tomme minst 300 dager i året.
Jeg flyttet da jeg var 16 for å gå videregående. Etter det studerte jeg og har nå kontorjobb i en by. Men selv om det er over 25 år siden kjenner jeg meg fortsatt som en bygdegutt. Jeg blir stressa av at det er så mye greier. Barna skal på fotball en dag, svømming den neste, så er det kjøring til bortekamp på dag tre og dag fire er det torsdag og da er det et pusterom før det er dugnad på turnering til helga. Og sånn går kjøret. Resten av tiden føles det som jeg kaster bort livet mitt på en jobb jeg driter i, men det er en jobb og det må jeg jo ha. Jeg føler meg ikke hjemme med et sånt liv.
De jeg vokste opp med som fortsatt bor der kjenner jeg nesten ikke lengre. Og de kjenner ikke meg. Selv om vi har kjent hverandre hele livet blir det bare helt overfladisk, eller historier fra gammelt av. Jeg er den eneste som eneste som tok mer utdanning etter videreutdanning, på en tid det var snålt å gjøre noe mer enn to-årig yrkesfag. Hvis man i det hele tatt trengte å gå videregående. Noen gikk heller rett inn i fiskebåten.
Jeg lengter til et slik liv som jeg vokste opp med, og skulle gjerne gitt barna mine det, men det livet finnes ikke lengre. Jeg føler meg ikke hjemme når jeg er hjemme i bygda der igjen. Jeg har blitt han som bor i byen, som ikke gjør noe praktisk. Han som har gått på universitetet og blitt fin på det. Som har en meningsløs jobb, der den største faren er musearm og slitne øyne av å stirre på skjermen.
Når vi møtes er det som om vi tror vi ser ned på hverandre, uten at jeg egentlig tror det er tilfellet. Vi har bare vokst fra hverandre, kulturelt? Jeg tror ingen av oss egentlig er så overfladiske at sånt har betydning, men så har vi kanskje det likevel.
Det er som episoden av "Psykodrama" der Per drar hjem til nord igjen for å hjelpe med en dugnad, bare for å oppleve at de hadde gjort det uten han. De hadde ikke regnet med han kunne ha noe å bidra med uansett, han som flytta sørover og forlot verdiene hjemme.
Så jeg føler meg på en måte litt hjemløs. Jeg passer ikke inn i byen. Og passer heller ikke inn i bygda lengre. Er det flere tidligere bygdefolk her som føler det sånn?