u/fiskepinnen

Jeg spør i hovedsak av nysgjerrighet, men dersom noen har klart å overkomme denne problematikken og kan dele hvordan de gjorde det, så setter jeg pris på det også.

Jeg har alltid vært litt redd for edderkopper. Jeg syns de var ekle, jeg ble litt panisk dersom det plutselig var en edderkopp som hang og dingla foran ansiktet mitt, eller som kom dalende ned fra håret mitt etter en tur i skogen. Dette føler jeg er relativt normalt, og noe svært mange kan relatere til. Men nå har det altså utviklet seg i en slik grad at det oppriktig påvirker livet mitt.

Jeg arbeider på en institusjon, og der vi holdt til tidligere var det helt ufattelig mange edderkopper. Utendørs var det hundrevis, kanskje tusenvis av det jeg kaller "korsedderkopper". Jeg vet ikke om dette er riktig navn, og jeg tør faktisk ikke søke det opp fordi jeg vil ikke se på bildene. Men det er altså de der store, feite jævlene som henger utenfor alle vinduer, hjørner, dører og rekkverk. Dette var ekkelt, fordi jeg så dem hele tiden. Men det aller værste var de store husedderkoppene.

Boligen hadde tømmertak, med store mellomrom mellom plankene. Her var det uendelig mange edderkopper. Jeg kunne gjerne se minst 20 ulike stykker i løpet av natta, bare i stua. På kontoret var det enda værre. Hver eneste gang jeg åpnet døra og tittet inn, var det 5-10 stykk som hang ned fra taket, og enda flere oppe i taket. I tillegg til at jeg visste at det var langt flere jeg ikke kunne se, som gjemte seg i tømmeret. Ene kollegaen min hadde tatt hageslangen og spylt utenfor, og det hadde visstnok regnet edderkopper. Han er ikke redd, men det var ille nok til at han kjente på at han fikk gåsehud.

Vi har heldigvis byttet bolig, men jeg har nå innsett at det som tidligere var en liten frykt, har blitt noe mye mer. Jeg er livredd. Jeg vet ikke hvorfor, jeg kan ikke sette ord på det. Jeg vet jo at de ikke er giftig, jeg vet at de ikke biter, jeg vet at det ikke kan gjøre meg noe. Likevel har det blitt slik at jeg ikke kan gå inn i et rom dersom det er en edderkopp der, noe som har ført til at jeg til tider ikke har kunne gått innom kontoret på jobb. Når jeg først har sett en edderkopp en eller annen plass, om det er i stua mi hjemme, garasjen eller på jobb, så blir jeg paranoid i flere uker etterpå. Jeg forventer å se edderkoppen på samme plass, hver eneste gang jeg nærmer meg området, til tross for at edderkoppen for lengst har blitt kastet ut (dreper de ikke, jeg får andre til å slippe dem ut).

Jeg har vært fastlåst på soverommet mitt tidligere, fordi det var en edderkopp i gangen, og uansett hvor hardt jeg prøvde å mote meg opp, så ville ikke beina mine bevege seg. Jeg måtte ringe noen som kunne komme å "redde meg", før jeg seriøst tisset meg ut. Jeg tør ikke gå ut ytterdøren lengre, fordi vi har tak over ytterdøra (et vindfang?), og nå er det høysesong for korsedderkoppene. Jeg har begynt å bruke verandadøra istedenfor, og lar denne stå ulåst når jeg forlater, da det ikke er mulig å låse den fra utsiden.

Når jeg er i et område der jeg vet det kan være edderkopper, får jeg en helt ufattelig kroppslig reaksjon. Et godt eksempel på dette er garasjen, der jeg gjerne bruker litt tid fordi jeg må sette sønnen min i bilstolen, samt brette barnevogna sammen og legge den i bagasjerommet. Når jeg gjør dette, så er det som om kroppen min fysisk trekker seg sammen? Jeg merker at jeg bøyer meg litt, har hodet mitt litt nærmere brystkassa mi, jeg blir liksom litt liten. Jeg får gåsehud, men sånn type gåsehud som nesten gjør vondt, og det kommer i bølger (frysninger, sikkert). Jeg kjenner følelsen av at noe kryper over hele kroppen min, jeg kjenner følelsen av spindelvev som klistrer seg til ansikt og hender, selv om det ikke er noe der. Jeg kjenner panikken øker for hvert sekund jeg bruker på å stå utenfor bilen. Jeg får tunellsyn, jeg blir kvalm, jeg blir svimmel, jeg klarer ikke å tenke og jeg får en uendelig intens trang til å hyle og løpe vekk uten å se meg tilbake.

Finnes det noen som helst løsning på dette? Har noen opplevd lignende? Jeg opplever at de fleste tror jeg overdriver, fordi "alle syns jo edderkopper er ekle". Flere har også forsøkt å bruke logikk, altså "de kan ikke gjøre det noe", "de er ikke giftige", "de er mer redd for deg enn det du er for dem" osv. Men logikk fungerer bare ikke, fordi jeg har ingen faktiske tanker rundt frykten min. Det eneste jeg vet er at jeg ble tusen ganger mer redd etter 2 år på den boligen. Jeg trodde det skulle vært som eskponeringsterapi, at jeg til slutt kom til å bli immun, men neida. Jeg har en sønn på 1 år, og det siste jeg vil er at denne frykten skal smitte over på han dersom han ser moren sin hyperventilere på grunn av en edderkopp i taket. Jeg føler meg og som en dust. Jeg har en jobb der det står mellom liv og død ukentlig, der det er selvmordsforsøk, vold og trusler. Jeg er ikke redd noe av dette. Jeg er heller ikke redd andre insekt, slanger, fugler, flaggermus eller hva enn det måtte være. Det er bare edderkoppene som tar knekken på meg.

My son is 13 months old. He has had issues with solids due to him teething constantly, he has all his front teeth now and had most of them by 8 months old. Now he also has 3 molars. He still eats 3 bottles of formula a day.

Anyway, now that he is finally more interested in food, and actually enjoys food and is able to eat it, it is time to actually start making proper food. But I have no idea where to even begin.

I myself haven’t eaten proper dinner since i was 16 (i am 26 now) and moved out and started living on my own. I have ADHD, and the medication makes my appetite absolutely crap. I also only work nights, so any form of eating schedule is out the window. I probably also have a case of ARFID. There is a bunch of food that makes me feel sick, I have no interest in food, I don’t enjoy any food. My only motivation to eat is because I lift weights and want to gain strength.

I used to enjoy cooking for my partner before I got pregnant, but pregnancy made me very sick, and I had to avoid most scents and food to try not to vomit 24/7. This has eventually led to a complete aversion to cooking to be honest, I dread it more than anything, and any joy I used to have is completely gone. I used to enjoy cooking, even if I didn’t eat it myself, but now I can’t imagine spending any sort of free time cooking instead of cleaning, painting, working out and so on.

I know I have to force myself, for the sake of my son. We often visit in-laws so he has had many normal dinners around the table with them, but it has absolutely not been enough of it at home. Like I said, I don’t even know where to begin. I have googled «dinners for toddlers/1 year olds», and my brain just goes blank. Most of the meals I have never even heard of (I’m norwegian), and when trying to research in my own language, all options are just… fish. And I litterally still vomit if I smell fish.

I see recipes that to me just look like «baked lentils with pureed lambskin topped with grated salmon made in a crockpot» or whatever, and I just don’t even bother looking at the recipe because none of it makes sense to me. And often times it’s so much work and expensive ingredients. I stumbled upon one site that seemed to be british, and it was all just curries… with peas?

Does anyone have any links to recipes, or just the name of a type of meal, that is straight forward and simple to make? I *can* cook, so it’s not the skill-level thats missing. It’s just that the names of the meals or the ingredients make no sense to me, or that they take for fucking ever to make. I feel like if I just had some links to recipes, or websites that aren’t so overwhelming, I would have something to start with.

My only ideas, that I also have made so far, has been homemade pizza and lasagne, the bonus is that it creates a lot of leftovers. But he can’t live on only tomato sauce and ground beef in different forms.

Sønnen min begynner i barnehage i midten av august, så da blir det jo bedre, men fram til da så trenger jeg noen tips for å overleve. Jeg gruer meg allerede til neste uke, fordi sønnen min kjeder seg.

Han er veldig aktiv, alltid glad (med mindre han kjeder seg), sosial og sover ikke mer enn en time på dagtid. Jeg prøver fortvilt å fylle dagene med innhold, men jeg får det ikke til. Det er ingen lekeplasser her, nærmeste er på kjøpesenteret i byen, men det er 1 time kjøring og det er helt ufattelig mange folk der nå i sommerferien på grunn av regn og lave temperaturer.

Det er «for kaldt» og vått til å være ute (han kan ikke gå enda, og blir sint av sko), og det er mye vind. Nesten hele tiden. HELE SOMMEREN. Det gjør det og umulig å skulle trille tur med han, fordi jeg må ha regntrekk på og da er det bortkasta fordi han vil jo se på ting.

Jeg pleier å kjøre til nærmeste tettsted, som har et lite kjøpesenter. Der triller vi innom alle butikker, noe han liker, men det tar bare en halvtime. Jeg har heller ikke familie i nærheten, og jeg har ingen venner. Vi drar på babytreff på helsestasjonen på torsdager, men det har ikke vært noe de siste ukene på grunn av sommerferie.

Dette er mitt første og så langt eneste barn, jeg har aldri brukt tid med barn før, så jeg lurer på om det er noen gode ideer til ting å gjøre som jeg bare ikke har tenkt på. Eventuelt noe man kjøpe, som ikke er så dyrt, for å ha i hagen å leke med? Er det sånn at man kan dra til en barnehage på ettermiddager etter stengetid, for å leke på uteområdet der, selv om han ikke har begynt i barnehagen enda?

Stua ser ut som en barnehage, vi har leker og aktivitetsbrett på veggen og vi leker mye. Men det er mange timer innendørs bare oss to. Når samboer er hjemme så drar vi ofte til hans familie når de ikke er på jobb, men jeg har ikke det forholdet til dem at det virker naturlig å dra dit uten samboer. Vi har heller ikke noe skjermtid. Jeg tar han med meg for å vaske klær eller ta ut av oppvaskmaskinen og sånne ting også. Jeg vet og at det ikke er noe krise å kjede seg, men det handler kanskje mer om at jeg føler det blir for mye tid bare i stua. Og for å være helt ærlig, så kjeder jeg meg til slutt jeg og.

HJELP!

Jeg har ikke så mange å dele dette med, så derfor vil jeg dele det her, selv om det sikkert er litt traurig gjort.

Før drivstoffavgiftene ble kuttet, så skrev jeg et innlegg om at jeg var utrolig bekymra for økonomien. Jeg har og skrevet tidligere om at jeg tror jeg gjør noe feil under jobbintervju, da jeg har blitt invitert på intervju på alle stillingene jeg har søkt på, men aldri kommet videre etter det.

I dag fikk jeg en telefon fra kommunen, der hun forteller om at de vil ansette meg, og at jeg kommer til å få tilsendt mer informasjon om et par uker når den som driver med det er ferdig på ferie. Hun sa at hun krysset fingrene for at jeg kom til å takke ja, og at de skulle sende meg tilbudet så fort som mulig.

Jeg tjener nå like under 360.000kr i året. Jeg jobber som våken nattevakt på en institusjon, der det ikke er noen høyere stillingsprosent enn ca. 55% som nattevakt. Alternativet er medlever, noe jeg ikke har ønsket på bakgrunn av at jeg har et 1 år gammelt barn som jeg ikke ønsker å være borte fra i flere døgn av gangen. Jeg har med andre ord lite penger. Det har akkurat vært nok til å dekke faste utgifter, men jeg har ikke kunne spart noe som helst. Samboeren min har egentlig god lønn, men han har dekket for det som mangler fra meg, slik at han nesten ikke har hatt noe til overs han heller. I tillegg har det vært en del ekstra utgifter som følger med det å ha et barn, samt litt tull med bilen og en stekeovn som tok kvelden. Jeg har vært blakk siden jeg flytta ut som 16 åring.

Jeg trodde ikke jeg kom til å få tilbud om jobben. Det er drømmejobben min. Jada, kommunal og innenfor helse- og omsorgssektoren, så jeg blir ikke akkurat millionær. Men jeg er så glad. Om noen måneder kan jeg endelig spare penger, og når julen kommer i år, så kan jeg for første gang kjøpe julegave til familien min. Det er en helt utrolig følelse.

Jeg har aldri hatt mer penger enn nok til at det akkurat går rundt, og nå kan jeg faktisk se for meg at vi kan dra på en liten familieferie over svenskegrensa om et par år. Jeg løp ned trappa etter jeg hadde avsluttet samtalen med kommunen, og bare grep tak i sønnen min mens jeg hoppet opp og ned av glede, fordi jeg kan nå spare penger til han. Jeg kan til og med dra til frisøren etter 10 år med hårklipp foran speilet på badet med kjøkkensaks.

Jeg har jo så klart oppsigelsestid, men det er helt uvirkelig å tenke på at på slutten av dette året vil jeg ha en normal inntekt. Jeg kan endelig delta slik som de andre jeg kjenner. Jeg gleder meg så til å bli kvitt det stresset som alltid ligger i bakgrunnen når man har dårlig råd. Den klumpen i magen før jeg sjekker nettbanken. Jeg ville spy når jeg måtte få ordnet med pass slik at jeg kunne beholde Bank-ID på mobilen, fordi 1000kr er en uke med mat.

Jeg vet ikke hvordan det føles å vinne i lotto, og for de med god råd så kunne det sikkert virke som om jeg hopper av glede for å ha skrapt frem tre like tall på griseflax. Men når man ikke har kunne delta på lønningspils fordi lønna er for lav, da er virkelig en ny verden i vente å faktisk nærme meg nordmenns gjennomsnittslønn!

For to uker siden, så var jeg innom Obs’en i nabobyen. Der solgte de norske jordbær til ca. 30kr, som jeg tenkte egentlig var en fin pris i forhold til hva det vanligvis koster. Men da jeg så nærmere, så oppdaget jeg at absolutt alle kurvene var søppel.

Alle jordbærene var ødelagte, most eller muggen. Det var ufattelige mengder med bær igjen, som da må kastes.

Dette er noe jeg ser så ofte. Epler, bananer, paprika, alt mulig av ferskvarer som det alltid ligger uendelige mengder av i butikker som aldri rekker å bli solgt før de må kastes.

Jeg syns bare det er så villt at matvarer har blitt så dyre, samtidig som at jeg antar at store mengder går rett i søpla. Finnes det noen løsning? Er det vanlig overalt at butikker tar inn for mye ferskvarer?

I know this might sound dumb, because I know most parents feel a mix of sadness, nostalgia, grief and excitement about their child getting older. But I am having a really hard time dealing with it, and I’m hoping someone has any advice. I am litterally tearing up as I am writing this.

My baby turns one year old at the end of the month, and I know that’s usually an emotional thing for everyone. But I have been sad about it since he was born basically.

I love seeing him learn new things, I love seeing him change and gain independence and see his personality grow and all of that. It is beautiful. But there is nothing I want more than to just fucking hit pause, and stay where we are right now.

I’m back at work, I feel like I’m missing out because there are so many hours of the day where we are not together. I also had severe postpartum depression, and I wish I could just go back and do it all over again now that I know I’ll survive it. And do it without being so sad.

And sure, we will probably have another baby one day, but that’s not him, you know? It’s another person, so I will have to feel this way all over again. My worst fear is that I will just miss baby-him even more if I have another baby, if that makes sense.

Almost every single day I cry about the fact that things are going by so fast. The type of crying where your throat almost closes up. I am not depressed (I’m medicated and I am happy when I’m not thinking about this), I don’t have anxiety either.

I am trying to make the most of it. I take photos and videos every day, I do oil painting as a hobby and I make so many paintings of him, I try to keep my mind on the fact that every new stage is beautiful and that I love him more and more every day. But at the same time, it sometimes feels the same way as it does when someone you love has passed away. That grief that comes and goes.

I am also very aware of how big of a difference there is the first day of them turning 1, to the last day before they turn 2, and I think that just makes it so real and scary. Because from newborn and until now, he is still just a baby. But from now on, he is turning more and more into a toddler, and in a year he will be talking and walking and I just can’t deal with it.

So, how do you deal with missing your baby while you are litterally with your baby? Does it ever go away?

Jeg har vært på en del jobbintervjuer siste månedene. Dette er jobb innenfor helse og omsorg/barnevern. Har kommet til intervju på nesten alle jeg har søkt på, men etter det så stopper det opp. Det spørsmålet jeg sliter mest med, som ofte er noe av det første som dukker opp og dermed skaper et potensielt dårlig førsteinntrykk, er «kan du fortelle litt om deg selv?».

Det er et spørsmål som setter meg helt ut om det dukker opp i vanlige samtaler også. Jeg svarer alltid det samme, jeg sier kort hvor jeg kommer fra og hva jeg gjør på fritiden (trening og kunst), og en «jeg er en kreativ person, glad i folk, veldig interessert i faget». Men jeg *ser* på en måte at det er feil svar. Potensiell arbeidsgiver gir meg alltid et sånn blikk, der jeg tenker at jeg enten har svart feil, eller at hen forventer at jeg skal si noe mer. Første intervjuet jeg var på, så fortalte jeg om utdanningen min, interessen min for denne type arbeid, at jeg er robust og tåler de ulike uttrykkene vi møter på i jobben, osv osv. Og da sa han til meg at «jaa, det er jo det som står i jobbsøknaden din. Kan du fortelle om deg selv utenom det?». Så da har jeg slutta med det og vet ikke hva annet jeg skal finne på.

Jeg føler meg trygg på alle andre spørsmål, til og med «hvorfor skal vi ansette deg?». Men å fortelle om meg selv? Heeeeelt blank. HJELP.

For the record, I am 26 and I have been on meds since I was 17. I started with Ritalin, switched to Vyvanse 2 years ago, and now I’m trying out adderall because Vyvanse makes my head feel boiled if I go above 20mg (aka, too many side effects when I go to a dose thats actually high enough to even work). I also take wellbutrin for depression.

In my country it’s all very strict, so I’m on 10mg two times a day. I really like it so far, I don’t notice any bad side effects. It makes me feel a lot lighter, and I’m focused without feeling like I litterally have tunnel vision. I notice that a lot when driving actually, I can actually see the whole traffic sort of.

Anyways. My hobby is oil painting, and it’s probably the only thing in my life I’ve ever truly felt joy doing. But since starting on adderall, I have completely lost my sense of time. I am normally someone who has the opposite of the typical ADHD time blindness. It has actually been a problem for me how aware I am of time, it has made everything hard to do because I always feel like I am on a countdown.

But when I am painting on adderall, or spending time with my baby, or drawing, I feel like I have blacked out. It’s extremely weird, and a little unsettling. I am not spacing out, I am very aware and present, I remember everything. But I check my watch and suddenly 3 hours have passed by, when I LITTERALLY would have guessed that it has been 20 minutes. And when I realise how much time has passed, I feel like I slightly lose my sense of reality for a minute because I can’t understand where the time went.

Has anyone else experienced medication giving you time blindness? And has anyone else been freaked out by it?

I just saw a Tiktok about a mom singing happy birthday for her 7 day old baby. I thought it was adorable, but most of the comments were saying things like «first time mom behaviour», «this never lasts», «this stops with the next one». And i realised that this seems to be something said about everything that has to do with your first baby. Things like being extra careful, being anxious, being strict with rules (no visitors for the first x amount of weeks, no kissing, and so on).

I have an 11 month old, I’m not pregnant now and I don’t plan to be for a couple of years. Whilst I can absolutely see myself be more confident with a potential second baby, just from having more knowledge, I can’t imagine me being any less «strict», worried about the babys health, wanting alone time in the early weeks and whatever else first time moms do that apparently they never do with their second.

I obviously wouldn’t know what it’s like yet, but it just made me so curious and it would be fun to see what parents of more than one kids have experienced when it comes to the whole «typical first time mom» things. Did you behave, think, feel and act very different with your second?

I hope this all made sense, I am a little loopy and english isn’t my first language, sorry.

I have ADHD, I am on medication, I assume this is part of my ADHD. I’m still hoping someone can relate and has any advice, or even just solidarity.

I’ve been through a lot with my mental health after pregnancy and postpartum. I started on Wellbutrin for depression, because it got really *really* bad. Then my boyfriend was on paternity leave, i was back at work (only night shifts), and things felt better.

Now, my boyfriend is back to work, I am too. My job isn’t every single night, so on days where I don’t have work, I stay home with the baby and visa versa because we don’t have daycare available until August. This is my second day alone with my baby again, and I am so anxious.

I want to give myself some creds, because I am coping a lot better when he is awake than I used to before. I used to litterally count down every single minute, waiting for him to be tired enough to sleep. I just followed the clock constantly back then (I went back to work in the start of february btw). I don’t have complete meltdowns when he is awake now, he is easier because he can actually do stuff and stay entertained. I get tired, because he has a lot of energy and we don’t allow any screen time so I am basically glued to him. He will throw himself backwards off the couch if I am not there to catch him, he is just that type of dude.

But my issue is the naps. I’m not sure if it’s almost as if I get flashbacks, but I have major anxiety about sleep because he was such a bad napper before. He has two naps a day now, both are when I am home with him. In my country we have babies sleeping outside in their stroller, so I put him in there, walk back and forth for a bit, turn on the babycall and then I freeze.

I walk inside, and I sort of just stand by the door for like 15 minutes. I stare at the babycall, and my heartrate litterally doubles whenever the little screen lights up. Any sound he makes, even just snoring, makes me damn near panic. It’s like an instant fight and flight mode, and this absolutely exhausts me and makes it harder to be a good mom when he wakes up again.

Then I sit down in the couch when I’m like 99% sure he is asleep (it can be a back and forth battle of crying and screaming for a while first), and I sort of just wait. I know he usually sleeps for 1-1,5 hours, and every minute that passes freaks me out because I am just waiting for him to wake up. I am unable to do anything, I am way too anxious to even eat. It’s typical ADHD behaviour to not be able to do anything whilst waiting for something, like if you have an appointment you just wait for it all day. And this is like that, but ten times worse because I can’t be 100% certain of how much time I’ve got. It could be 30 minutes, it could be two hours. I am completely unable to do anything.

I almost resent my boyfriend, because he puts the baby down and then he is able to make himself something to eat, maybe put on some laundry, maybe he goes outside and works on his car, or he sometimes go upstairs and plays video games. I can’t fathom how he is able to just be able to do things, when he doesn’t know how long he has.

I am actually losing my mind a little bit because of this.

I have a Mabef H frame easel, i believe it’s the m09 model.

I would love to stand and paint, but the mast (?) is too tall for my ceiling. My two options seem to be to either add something underneath my canvas to make it higher up, or to cut some of the mast off so I can raise it further.

Has anyone done this? I feel like cutting it is the easiest, because then I can more easily change the height as I paint, not having to remove and add planks underneath the canvas.

How did you do it to avoid damaging the wood? Have you ended up regretting it? Is it possible to keep the cut off piece, and somehow attach it later on (with hinges maybe?) if I ever need the full length again?

I can’t see myself move into a house with a taller ceiling in the next 10 years probably. It pains me to damage a brand new easel, but at the same time it feels silly to restrict how I use it when I wont have more space soon anyway.

Just looking for any tips and advice here. Cutting off a piece just seems like a potentially dumb decision, so I need artists opinions.